For at et individ, en gruppe eller en organisasjon skal oppnå et mål de har til hensikt å oppnå, kreves det kunnskap om visse prinsipper innenfor emnet organisering. 

Når vi ser på organisering i sin enkleste form, når vi ser etter visse hovedhandlinger eller omstendigheter som gjør at organisering fungerer, når vi trenger en svært enkel, svært viktig kortfattet gjennomgang vi kan undervise mennesker med som vil skape resultater, finner vi bare noen få punkter vi trenger å legge vekt på. 

Formålet med organisering er Å GJØRE PLANLEGGING VIRKELIG. 

En realitet er en tilstand eller ting som virkelig eksisterer. 

Organisasjon er ikke bare et utbrodert, innviklet system lagd for sin egen skyld. Det er byråkrati på sitt verste. Orgtavler for orgtavlenes skyld, grafer for grafenes skyld og regler for reglenes skyld blir bare til fiaskoer. 

Den eneste fordelen (og ikke alltid en dårlig en) med en innviklet, uhåndterlig, meningsløs, byråkratisk struktur er at den skaffer jobber til vennene til dem som har kontrollen. Hvis den ikke også forårsaker tyngende skatter og trussel om konkurs på grunn av utgiftene ved å opprettholde den, og hvis den ikke belemrer et folk eller ansatte som produserer, med militante, aggressive inspeksjoner og unødvendig kontroll, er organisasjon med det formål å tilveiebringe sysselsetting ikke et onde. Men utover å tilveiebringe sysselsetting er den ubrukelig, og bare når den gis for mye autoritet, er den destruktiv. 

Kongene i Frankrike og andre land pleide å finne opp titler og plikter for å gjøre hordene av adelige snyltegjester aktive, holde dem ved hoffet under overvåking, og hindre dem i å gjøre ugagn ute i provinsene der de kunne oppildne sine egne folk. De kjempet for, kjøpte, solgte og innehadde med villskap titler som «vokter av fotskamlene», «innehaver av den kongelige slåbrok» og andre. 

Jakten på status, anstrengelsen for å bli mer betydningsfull og ha en personlig grunn til å eksistere og bli respektert, kommer i veien for ærlige forsøk på effektivt å organisere for å få noe gjort, for å gjøre noe som er økonomisk solid. 

Organisering for sin egen skyld bygger i praksis vanligvis et monster som blir så vanskelig å leve med at det blir styrtet. Produksjonstap, høye skatter, irriterende eller skremmende innblanding i virksomheten til folket eller dem som faktisk produserer, innbyr til og fører til konkurs eller opprør, vanligvis begge deler, selv i kommersielle selskaper. 

For å være meningsfull, nyttig og varig, må en organisasjon (stort selskap, firma, forretningsvirksomhet, gruppe) derfor passe inn under definisjonen gitt ovenfor: 

Å GJØRE PLANLEGGING VIRKELIG. 

Det finnes ingen mangel på drømmer i selskaper og land. Alle, med unntak av de mest depraverte (moralsk dårlige eller fordervede) overhodene for selskaper eller stater, ønsker å oppleve spesifikk eller generell forbedring. Dette er også sant for lederne deres, og det er definitivt sant for arbeiderne, fordi det danner grunnlaget for nesten alle opprør. Hos de aller fleste fra øverst til nederst finnes det derfor et ønske om forbedring. 

Mer mat, større fortjeneste, mer lønn, flere fasiliteter og generelt mer og bedre av det de synes er godt eller gagnlig. Dette omfatter også mindre av det de generelt anser som dårlig. 

Programmer som får generell støtte, består av mer av det som er gagnlig og mindre av det som er skadelig. «Mer mat, mindre sykdom», «flere vakre bygninger, færre rønner», «mer fritid, mindre arbeid», «mer aktivitet, mindre arbeidsledighet», er typisk for verdifulle og akseptable programmer. 

Men bare å ha et program, er bare å ha en drøm. Det er flust av nyttige programmer i selskaper og politiske partier. De lider bare under at de ikke gjennomføres. 

Det forekommer alle slags feilslåtte programmer. Programmet er for stort. Det blir ikke generelt sett ansett som ønskelig. Det er ikke behov for det i det hele tatt. Det ville bare være til nytte for noen få. Slike ting er årsaker på overflaten. Den grunnleggende årsaken er mangel på organiserings-knowhow. 

Ethvert program kunne iverksettes dersom det ble korrekt organisert, uansett om det var for ambisiøst eller bare delvis akseptabelt, enten det var behov for det eller ikke. 

Femårsplanene til noen nasjoner, som var på moten, var nesten alle sammen meget verdifulle, og nesten ingen av dem oppnådde målene sine. Årsaken var ikke at de var uvirkelige, for ambisiøse eller generelt sett uakseptable. Årsaken til alle slike fiaskoer var og er mangel på organisering. 

Det er ikke menneskets drømmer som svikter det. Det er mangelen på knowhowen som kreves for å få disse drømmene til å bli virkelige. 

God administrasjon har to klare siktemål: 

1. Å forlenge eksistensen av et eksisterende selskap, kulturen eller samfunnet.

2. Å gjøre planlegging virkelig. 

Gitt et grunnlag å operere ut fra, hvilket vil si land, folk, utstyr og en kultur, trenger man et godt administrativt mønster av et eller annet slag bare for å opprettholde dette. 

Derfor blir (1) og (2) over bare (2). Planen er «å fortsette den eksisterende enheten». Intet selskap eller land fortsetter med mindre man fortsetter å plassere det der. Derfor er et administrativt system av et eller annet slag, uansett hvor primitivt det er, nødvendig for å bevare enhver gruppe eller enhver underinndeling av en gruppe. Selv en konge, et overhode eller en sjef uten noe ytterligere støttesystem som man kan bringe uenigheter om land, vann eller lønninger til, er et administrativt system. Formannen til en arbeidsgjeng som bare lesser på lastebiler, har et forbløffende komplekst administrativt system i funksjon. 

Selskaper og land fungerer ikke bare fordi de er der eller fordi de er tradisjonelle. De blir kontinuerlig plassert der av en eller annen form for administrasjon. 

Når et helt administrasjonssystem forsvinner, går tapt eller glemmes, skjer det et sammenbrudd, med mindre et nytt system eller en erstatning umiddelbart settes på plass. 

Å skifte ut lederen for et departement, for ikke å snakke om en daglig leder, og for ikke i det hele tatt å snakke om en hersker, kan ødelegge en del eller det hele, da det gamle systemet som er ukjent, oversett eller glemt, kan opphøre, og intet nytt system som er forstått, blir satt der i stedet. Hyppige forflytninger innen et selskap eller et land kan holde hele gruppen liten, rotete og forvirret, da slike forflytninger ødelegger den lille administrasjonen som kunne ha vært der. 

Hvis administrative endringer, feil eller mangler kan få alle slags grupper til å kollapse, er det derfor livsviktig å kjenne det grunnleggende emnet organisasjon. 

Selv om gruppen er effekt – hvilket vil si at den ikke originerer noe, men bare forsvarer seg stilt overfor trusselen om katastrofe – må den fremdeles planlegge. Og hvis den planlegger, må den på en eller annen måte få planen utført eller gjort. Selv en enkel situasjon med en festning som blir angrepet, må forsvares gjennom å planlegge og utføre planen, uansett hvor primitiv den er. Ordren «Driv tilbake inntrengerne som stormer den sørlige muren» er resultatet av observasjon og planlegging, uansett hvor kort eller lite grundig den er. Å få den sørlige muren forsvart skjer gjennom et eller annet administrasjonssystem, selv om det bare består av sersjanter som hører ordren og driver sine menn mot den sørlige muren. 

Et selskap med stor gjeld må planlegge, selv om det bare er for å holde kreditorene unna. Og det må eksistere et eller annet administrativt system selv for å gjøre dette. 

Den forferdelige skuffelsen til en ung leder som planlegger en stor og mektig ny epoke, og som oppdager at han bare må forholde seg til gamle og svake feil, kan ikke tilskrives hans «tåpelige ambisjoner» eller «mangel på realitet», men hans mangel på organisasjonsmessig knowhow. 

Selv valgte presidenter eller statsministere i demokratier er ofre for en slik forferdelig skuffelse. De går ikke, slik det vanligvis hevdes, «tilbake på valgløftene sine» eller «forråder folket». De, så vel som parlamentsmedlemmene deres, mangler simpelthen det grunnleggende i organisasjonsmessig knowhow. De kan ikke iverksette valgløftene sine, ikke fordi de er for høytflygende, men fordi de er politikere, ikke administratorer. 

For noen mennesker virker det tilstrekkelig å drømme en vidunderlig drøm. Bare fordi de drømte den, føler de at den nå bør finne sted. De blir veldig provoserte når dette ikke skjer. 

Hele nasjoner, for ikke å snakke om kommersielle firmaer, samfunn eller grupper, har tilbrakt tiår i kavende forvirring fordi de grunnleggende drømmene og planene aldri ble virkeliggjort. 

Enten man planlegger overflod i Appalachene eller et nytt skur nærmere hovedveien, vil man oppdage at spriket mellom planen og virkeligheten er mangel på administrativ knowhow. 

Teknisk uvitenhet, finanser, selv mangel på autoritet og uvirkelig planlegging, ikke noe av dette er i seg selv virkelige barrierer mellom planlegging og virkelighet.