Området under apati er et område uten smerte, interesse, beingness eller noe annet som betyr noe for noen. Det er imidlertid et meget farlig område, fordi man er under området hvor man er i stand til å reagere på noe som helst. Derfor kan man miste alt uten tilsynelatende å legge merke til det.

En arbeider som er i veldig dårlig tilstand – og som faktisk er en belastning for organisasjonen – kan være ute av stand til å oppleve smerte eller noen emosjon på noe emne. Han er under apati. Vi har sett arbeidere som skadet hånden sin og «ikke brydde seg om det», og bare fortsatte å arbeide selv om hånden var hardt skadet. Folk som jobber i sykestuer i industriområder, er noen ganger forbløffet over å finne ut hvor liten oppmerksomhet enkelte arbeidere vier sine egne skader. Det er et lite hyggelig faktum at mennesker som ikke vier sine egne skader noen oppmerksomhet, og som ikke engang føler smerter fra disse skadene, ikke er effektive mennesker og aldri vil bli det heller, uten at de får hjelp av en scientolog. Det er en belastning å ha dem rundt seg. De reagerer ikke korrekt. Hvis en slik person jobber med en kran, og denne kranen plutselig kommer ut av kontroll slik at den vil slippe lasten sin over en gruppe mennesker, vil kranoperatøren som befinner seg under apati, bare la kranen slippe lasten. Med andre ord er han en potensiell morder. Han kan ikke stoppe noe, han kan ikke endre noe, og han kan ikke starte noe. Og likevel klarer han på et eller annet grunnlag av automatisk respons noen ganger å beholde en jobb. Men i det øyeblikket han står overfor en virkelig krisesituasjon, er det ikke sannsynlig at han reagerer korrekt, og resultatet er ulykker.

Når det oppstår ulykker i industrien, stammer de fra disse menneskene som befinner seg i toneområdet under apati. Når det på kontorer gjøres grove feil som koster firmaer mye tid og penger og forårsaker problemer for andre ansatte, finner man at slike feil stort sett alltid stammer fra disse menneskene i underapati. Så tro ikke at disse tilstandene av å være ute av stand til å føle noe, av å være nummen, av å være ute av stand til å føle smerte eller glede er nyttige for noen. Det er det ikke. En person som er i denne tilstanden, kan ikke kontrollere ting, og er i virkeligheten ikke «til stede» i tilstrekkelig grad til å bli kontrollert av noen andre, og gjør merkelige og uforutsigbare ting.

Akkurat som en person kronisk kan være i underapati, kan en person være i apati. Dette er farlig nok, men er i det minste uttrykt. Man kan forvente kommunikasjon fra personen selv, ikke fra et eller annet treningsmønster.

Mennesker kan kronisk befinne seg på sorg, kronisk på frykt, kronisk på sinne eller på antagonisme eller kjedsomhet, eller kan faktisk «sitte fast på entusiasme». En person som virkelig er dyktig, er vanligvis ganske avklaret i forhold til ting. Han kan imidlertid uttrykke andre emosjoner, og det er en feiltakelse å tro at en total avklarethet er av noen egentlig verdi. Når man ikke kan gråte over en situasjon som krever tårer, er man ikke på avklarethet som kronisk tone. Avklarethet kan temmelig lett forveksles med denne underapatien, men selvfølgelig bare av en svært utrent observatør. Et blikk på personens fysiske tilstand er nok til å se forskjell: Folk som er i underapati, er vanligvis svært syke.

På nivået for hver av emosjonene har vi en kommunikasjonsfaktor. I underapati kommuniserer et individ egentlig ikke i det hele tatt. En eller annen sosial reaksjon eller et treningsmønster eller som vi sier, en «krets», kommuniserer. Personen selv ser ikke ut til å være der, og snakker egentlig ikke. Derfor er kommunikasjonene hans til tider underlige, for å si det mildt. Han gjør de gale tingene på feil tidspunkt. Han sier de gale tingene på feil tidspunkt. Når en person «sitter fast» på et av områdene på Toneskalaen – underapati, apati, sorg, frykt, sinne, antagonisme, kjedsomhet, entusiasme eller avklarethet – uttrykker han naturligvis kommunikasjonene med denne emosjonelle tonen. En person som alltid er sint for noe, sitter fast i sinne. En slik person ligger ikke så dårlig an som en som befinner seg under apati, men han er fremdeles ganske farlig å ha rundt seg, siden han vil lage vanskeligheter, og en sint person kontrollerer ikke ting særlig bra. Kommunikasjonskjennetegnene til personer på disse forskjellige nivåene på Toneskalaen er ganske fascinerende. De sier ting og håndterer kommunikasjon på klart forskjellige, karakteristiske måter for hvert nivå på Toneskalaen.

Det finnes et nivå av realitet for hvert av affinitets-nivåene av toneskalaen. Realitet er et ytterst interessant emne, siden det hovedsakelig har å gjøre med relative soliditeter. Med andre ord har tings soliditet og menneskers emosjonelle tone en bestemt forbindelse. Mennesker som er lavt på Toneskalaen, kan ikke tolerere soliditeter. De kan ikke tolerere en solid gjenstand. Tingen er ikke virkelig for dem. Den er tynn eller mangler vekt. Etter som de kommer oppover skalaen, blir den samme gjenstanden mer og mer solid, og de kan til slutt se den på dens virkelige nivå av soliditet. Med andre ord har disse menneskene en bestemt reaksjon på masse på forskjellige punkter på skalaen. Ting er klare for dem eller uhyre dunkle. Hvis du kunne se gjennom øynene til en person som er i underapati, ville du virkelig se en svært utvannet, tynn, drømmeaktig, tåkete, uvirkelig verden. Hvis du så gjennom øynene til en sint mann, ville du se en verden som var truende solid, hvor alle de solide tingene viste seg som noe brutalt for ham, men de ville fremdeles ikke være tilstrekkelig solide eller tilstrekkelig virkelige eller synlige for en person i en god tilstand. En person på avklarethet kan se soliditeter som de er, så klare som de er, og kan tolerere enorm tyngde eller soliditet uten å reagere på det. Etter som vi går oppover Toneskalaen fra det laveste til det høyeste, kan ting med andre ord bli mer og mer solide og mer og mer virkelige.