Et barns rett til å bidra

Du har ingen rett til å nekte ditt barn retten til å bidra.

Et menneske føler seg dugelig og kompetent bare så lenge som det får lov til å bidra like mye som eller mer enn det som ble bidratt til det.

Et menneske kan over-bidra og føle seg sikker i et miljø. Det føler seg usikkert i det øyeblikk som det under-bidrar, hvilket betyr at det gir mindre enn det får. Hvis du ikke tror dette, gjenkall en gang da alle andre hadde med noe til selskapet, mens du ikke hadde med noe. Hvordan følte du deg?

Et menneske vil gjøre opprør mot og mistro enhver kilde som bidrar mer til det enn det bidrar til kilden. 

Foreldre bidrar naturligvis mer til et barn enn barnet bidrar tilbake. Så snart barnet ser dette, blir det ulykkelig. Det prøver å heve sitt bidragsnivå, og når det mislykkes, blir det sint på bidragskilden. Barnet begynner å avsky foreldrene. De forsøker å ta luven fra dette opprøret ved å bidra mer. Og barnet gjør enda mer opprør. Det er en ond sirkel fordi enden på det hele er at barnet vil gå inn i apati. 

Du må la barnet bidra til deg. Du kan ikke beordre det til å bidra. Du kan ikke kommandere det til å klippe plenen og så tro at det er bidrag. Barnet må tenke ut hva dets bidrag er, og så gi det. Hvis barnet ikke har valgt det, er det ikke barnets, men bare mer kontroll. 

Et spedbarn bidrar ved å prøve å få deg til å smile. Spedbarnet vil vise seg. Når det blir litt større, vil det danse for deg, gi deg pinner, prøve å etterligne arbeidsbevegelsene dine for å hjelpe deg. Hvis du ikke aksepterer disse smilene, denne dansen, de pinnene og de arbeidsbevegelsene i den ånden de blir gitt, så har du begynt å forstyrre barnets bidrag. Nå vil det begynne å bli engstelig. Barnet vil gjøre ubetenksomme og merkelige ting med eiendelene dine i et forsøk på å gjøre dem «bedre» for deg. Du skjenner på barnet. Det gjør ende på det.

Noe annet kommer inn her. Det er data. Hvordan kan et barn i det hele tatt vite hva det skal bidra med til deg, eller familien, eller hjemmet sitt, hvis det ikke har noen som helst idé om de fungerende prinsippene de opererer ut fra?

En familie er en gruppe med et felles mål som er gruppens overlevelse og fremgang. Det barnet som ikke får lov til å bidra, eller som ikke forstår målene og de fungerende prinsippene i familielivet, blir skjøvet ut av familien. Barnet blir vist at det ikke er en del av familien, fordi det ikke kan bidra. Så det blir antifamiliært – det første skritt på veien til å bli antisosial. Det søler melk, sjenerer gjestene dine og roper utenfor vinduene dine i «lek». Barnet blir til og med sykt bare for å gi deg arbeid. Ved å vise barnet at det ikke er mektig nok til å bidra, viser man barnet at det ikke er noe verdt. 

Du kan ikke gjøre annet enn å akseptere smilene, dansen og pinnene fra den helt unge. Men så snart barnet kan forstå, bør det få hele historien om hvordan familien fungerer. 

Hva er kilden til barnets ukelønn? Hvordan har det seg at de har mat? Klær? Et rent hus?

Pappa arbeider. Han bruker timer, intelligens og muskler, og for dette får han penger. Pengene som blir levert i en butikk, skaffer mat. Bilen blir tatt vare på fordi det er knapt med penger. Et rolig hjem og omsorg for pappa betyr at pappa jobber bedre, og det betyr mat, klær og biler.

Utdannelse er nødvendig fordi man tjener mer penger etter at man har lært noe. 

Lek er nødvendig for å gi en grunn til hardt arbeid. 

Gi barnet hele bildet. Hvis det har gjort opprør, kan det hende at det fortsetter med det. Men det vil til slutt roe seg ned. 

Først og fremst trenger barnet trygghet. En del av den tryggheten er forståelse. En annen del av den er uforanderlige regler for oppførsel. Det som er mot loven i dag, kan ikke overses i morgen.

Du kan faktisk håndtere barnet fysisk for å forsvare dine rettigheter, så lenge det eier hva det eier og kan bidra til deg og arbeide for deg. 

Voksne har rettigheter. Det bør barnet vite. Et barn har som mål å bli voksen. Hvis en voksen ikke har flere rettigheter, hvorfor bli voksen? Hvem pokker vil være voksen i disse dager, uansett? 

Barnet har en plikt overfor deg. Det må være i stand til å ta vare på deg. Ikke som en illusjon om at det gjør det, men rent faktisk. Og du må ha tålmodighet til å la deg selv bli tatt vare på på en skjødesløs måte inntil barnet, gjennom ren og skjær erfaring og ikke på grunn av dine anvisninger, lærer å gjøre det bra. Passe på barnet ditt? Sludder! Barnet har sannsynligvis en bedre forståelse av de umiddelbare situasjonene enn du har, du som er en nedkjørt voksen! Det er bare når barnet er nesten psykotisk av aberrasjon at det er tilbøyelig til å ha uhell. 

Du har det bra og nyter livet fordi ingen eier deg. Du kunne ikke nyte livet hvis du ble gjett og eid. Du ville gjøre opprør. Og hvis opprøret ditt ble kvalt, ville du bli undergravende. Det er hva du gjør barnet ditt til når du eier, styrer og kontrollerer det. 

Far eller mor, potensielt er barnet ditt mentalt sunnere enn du er, og verden er mye lysere. Barnets sans for verdier og for virkeligheten er skarpere. Ikke sløv den ned, og barnet ditt vil bli et fint, anstendig og fremgangsrikt menneske. Ei, kontroller, styr og avvis, og du vil få behandlingen du fortjener – undergravende opprør.